Denne helga gikk turen til
Lampeland hotell for å skrivetolke. En helg som ikke ble helt som forventet.
Flere av tolkekollegaene mine har vært på
Lampeland hotell og tolket før, og de snakket alle veldig fint om stedet. Flere av de fortalte hvor fint det var der, og at jeg virkelig måtte glede meg til å komme dit. Og det gjorde jeg; gledet meg. Fredag. etter jobb på Elvebakken. pakket jeg ut i bilen og så fram til avreise. Alle de som snakket så fint om Lampeland, fortalte jo også hvor lett det var å finne veien dit. Min gode venn Kristian, som også har vært der en gang, ga meg til og med en nøye forklaring på veien. Men jeg gadd ikke helt å tenke over hva han sa, jeg har jo Gudrun (GPS'n min, som maser like fælt som en typisk "Tante Gudrun". Derav navnet!). Jeg plotta inn adressen på GPS'n og la i vei. Stolte jo på at den finner veien, og tenkte ikke en gang tanken på å sjekke om den veien Gudrun mente jeg skulle kjøre stemte overens den veien Kristian hadde forklart. Jeg sørga for å ha goood tid for å slippe å bli stresaa, og da adressen var ferdig plottet inn, isen var ferdigskrapa fra ruta, musikken dunka over de skralle høytalerne mine, og kaffen sto klar i koppholderen, satte jeg avgårde. I følge Gudrun skulle jeg ankomme 15:30, og oppdraget startet 17:00, så det skulle være rikelig med tid. Det bar avgårde vestover på ring 3, ut mot E18, og videre mot Drammen. Der bar det ned under bakken i tunnelsystemet der, men det klarte vi helt fint, og var skjønt enige om veien da vi kom ut derfra. Og videre bar det. Musikken på full guffe, kaffen endelig kald nok til å drikkes, og ingen mistanker om at noe var feil. Ikke før jeg hadde kjørt langt og lenge, forbi Hokksund, og videre på en krokete, svingete vei. Der ser jeg et skilt hvor det står Kongsberg inn til venstre, men Gudrun geleider meg rett fram. Da begynner det å demre for meg at Kristian sa jeg skulle til Kongsberg, og så videre derfra. Jeg begynte å bli litt skeptisk, men stolte jo på at Gudrun veit hva hun driver med, så jeg kjørte på. Da veien etterhvert ble til en skikkelig skabbete vei, uten verken hvite eller gule striper, og uten reflekspinner eller gatelys, begynte jeg å skjønne at her er det noe muffens. Så jeg stoppa på en busslomme og sjekka med Gudrun hvor veien førte videre. Den førte omsider til Lampeland, men det var absolutt ikke samme vei som Kristian hadde forklart meg, for den Kristian forklarte innebar omtrent 3 veibytter, mens Gudrun sin vei innebar en god del flere! Men for all del, den endte da i Lampeland den også. Alle veier fører til Rom tenkte jeg (denne gangen Lampeland), og kjørte videre. Da veien ble til en smaaal vei, absolutt ikke en møtesvei, ble jeg enda mer bekymret, og ringte Espen. Han sjekka
gulesider.no for meg, for å finne ut hvor jeg var i forhold til hvor jeg skulle være, og svaret hans var "Herregud vennen min, du er helt på bærtur du!". Jeg ble ikke mer avslappet av det, men etter mye om og men med
gulesider.no fant også han ut at veien kom til å ende i Lampeland, så jeg fortsatte. Etter en masse smale svinger skulle jeg svinge av veien, og veien jeg nå skulle inn på var en GRUSVEI!! Det var så vidt plass til Lille Golf på veien! Veien gikk langs med et vann, og fra veien ned til vannet var det et bratt stup! Det var ingenting som kunne minne om et autovern, og veien var isbelagt og dritglatt. Det var ingen mobilsignaler, og ingen hus eller folk i syns omkrets. Slik fortsatte det i 2 mil!! Ankomsstiden ble bare senere og senere, og jeg ble mer og mer stressa. Jeg forbannet alt som het Gudrun, GPS eller Garmin, og var ganske sikker på at jeg aldri ville komme meg til Lampeland! Men tro det eller ei, etter to lange mil dukka det plutselig opp et veikryss, og et skilt til Lampeland. Plutselig var jeg tilbake på en riksvei, med både reflekspinner, gule og hvite striper, gatelys, og asfalt! Og 2 kilometer senere dukket Lampeland Hotell opp. Jeg pustet lettet ut og parkerte utenfor hotellet, et kvarter(!) før oppdraget skulle starte. Jeg som skulle ha såååå god tid og slippe å være stresset. *sukk!!*. Jeg stresset inn, fikk meg et rom, fikk samlet sammen utstyret jeg trengte, og løp ned og møtte co-tolken min. Så startet oppdraget.
Veien jeg skulle ha kjørt
Veien jeg endte opp
med å kjøre
Tydeligere bilde av der
det gikk feil. Fra "Via 1"
til "Stopp" er den 2 mil
lange forferdelige veien!
Det ble bare en times tid med tolking, og resten av kvelden ble fri. Jeg brukte litt tid på å slappe av og roe meg ned etter denne forferdelige kjøreturen, før jeg skulle på matjakt. Siden maten på hotellet var svindyr gikk jeg på kafeterian ved siden av for å få meg litt middag. Der bestilte jeg karbonader og gledet meg som et barn til det jeg trodde skulle være kjempegode karbonader, men den gang ei. De var kjempetørre, så tørre at det kruspet da jeg tygde de. Grønnsakene var langt fra gjennomkokt, de hadde nok bare såvidt vært nedom vannet. Ikke var de saltet heller. Ikke var det saus, bare noe tyttebærsyltetøy som smakte bittert. Men potetene var gode da, og maten gikk da ned. Mett, men skuffet, gikk jeg tilbake til hotellet for å slappe av å på nettet. Men den gang ei. Det viste seg å koste 30 kr for en time på nett!! Og ikke var det stort på TV heller, så jeg bestemte meg for å ta en lang varm dusj. Men den gang ei. Det var ikke varmtvann!! Det var kun pisslunka vann, verken varmt eller kaldt. Men dusje måtte jeg, og optimist som er, så tenkte jeg at bare jeg sto lenge nok ble det nok varmt. Men neida, det ble en lang dusj i lunkent vann, og uten å føle meg veldig vel etter dusjen, krøp jeg i seng. I en smal, hard seng.
Hard, smal seng!
Og en hard sofa!
Neste morgen våkna jeg med vondt i halsen, sto opp og spiste en god frokost på hotellet. Det var først nå jeg innså hvor fint hotellet faktisk var! Det var skikkelig hjemmekoselig der, og de hadde masse fin julepynt overalt! De hadde også et stort utsalg av julepynt og smykker, og der brukte jeg en god del tid i løpet av helga! ;) Etter frokost og en kaffekopp gikk vi i gang med tolkinga. Han mannen som holdt seminaret er bare super å tolke!! Virkelig flink tolkebruker, all honnør til han!! *klappe for*. Tolkinga gikk kjempebra, og det gikk i ett fram til lunsj. Igjen er jo maten på hotellet svindyr, så jeg og co-tolken gikk på matjakt. Vi innså fort at det ikke var andre alternativer enn kafeterian jeg var på dagen før, og vi tok turen dit igjen. Siden all lunsjmat var proppa full av fett, og jeg liksom så tappert prøver å slanke meg for tida, endte det med at vi skulle spise middag nå i lunsjpausa. Pausa var jo på en time, så vi skulle ha god tid til det. Jeg bestilte laks, og vi satte oss ned og ventet. Etter 35 utålmodige minutter og en del masing senere, fikk vi omsider maten!! Den så skikkelig god ut, men den gang ei! Laksen var like tørr som karbonadene fra dagen før, grønnsakene like lite kokt og like lite saltet som dagen før, og nå var ikke en gang potene gode. Vi kastet i oss maten og løp tilbake for å tolke videre. Tolkinga fortsatte like bra som før lunsj, og fortsatte helt uten problemer fram til middag. Etter middag skulle vi tolke videre i en peisestue, så vi brukte tida på å koble ned utstyret og koble det opp igjen i peisestua. Og så tok vi nok et mislykka måltid på denne kafeterian. Denne gangen tenkte jeg at fett får være fett og slanking får være slanking, for jeg var lei av forferdelige middagsretter. Jeg valgte en toast, og ventet tålmodig igjen. Like lang venting, og like skuffet over maten.
En av de kjempefine
juledekorasjonene som
sto overalt på hotellet.
Etter middag var det klart for tolking i peisestua. Vi var superforberedt og aldri vært klarere. Det skulle være diktlesing, og vi hadde alle diktene skrevet inn på forhånd. Utstyret var perfekt plassert, alle brukerne var plassert der de burde være, lydforholdene var perfekte, og alt lå til rette for at dette skulle bli en perfekt tolkeøkt. Vi gleda oss! Vi starta opp, alt gikk strålende i et kvarters tid, så gikk strømmen!! Hele LAMPEland var mørklagt. Uten strøm funker verken teleslynger, mikrofoner, PC'r eller prosjektorer spesielt bra, så det ble full stopp i alt samma! Etter å ha venta i et par timer kom endelig strømmen tilbake og vi fikk fortsatt tolkinga. Sliten etter en lang dag med halsvondt og masse problemer krøp jeg rett til sengs.
Neste morgen våkna jeg like skrall i formen som dagen før, og gikk og spiste en god frokost. Så starta tolkinga, og den gikk like problemfritt som det gjorde dagen før (før middag vel og merke!). Klokka ett var vi ferdie for dagen, og pakket ned utstyret. Jeg pakket ut av rommet, kjøpte noen julegaver i juleutsalget, og så var det klart for hjemveien. Nå turte jeg ikke stole på Gudrun, og fant ut at det var like greit å kjøre bak co-tolken min til Kongsberg (der våre veier skiltes), for så å følge skiltene videre derfra. Og det ble suksess. 1 time og 40 minutter senere var jeg hjemme, sliten etter en slitsom helg, og syk med feber! Jeg krøp til sengs, og da slo det meg en tanke om at til tross for mange skuffelser, problemer og sykdom i løpet av helga, så sitter jeg igjen med en god følelse ! =)
